Det finnes en gruppe i Norge som hverken har en forening eller noen støttegrupper. Vi vet lite om dem. Ingen bryr seg. Ingen spør dem om noe.

Flyktninger og innvandrere med rett til introduksjonsprogram kan få 3000 timer norskopplæring i Introduksjonsordningen, men selv det kan være for lite sier «makten» i Norge. Mange analfabeter går i 2–3 år uten hverken å lære og snakke og skrive norsk.

Denne gruppen har vokst de siste årene. Hva skjer med dem? «De må leve i bokstavmørket,» skrev Kadra Yusuf i Aftenposten 06.09.2013. Så ble det stille.

Alle har så langt sviktet

Alle politiske partier har sviktet siden de første gruppene med kvinner som var analfabeter kom på 70-tallet. Det var kvinner som var gjenforent med sine menn som kom til landet. I 1978 begynte undertegnede sin første undervisning i form av hjemmeundervisning av en gruppe analfabeter.

Det var et håpløst prosjekt. Det beste resultatet var at det lyktes å samle kvinnene i et lokale og ha undervisning der mens noen passet på barna.

Det var ingen opplæring av lærere eller noe undervisningsmateriell som var tilpasset gruppen den gangen. Det har kommet undervisningsmateriell i ettertid, men om det fungerer er et annet spørsmål. Opplæring av lærere som underviser analfabeter finnes fortsatt ikke.

Februar 2016 kom jeg til NAV Bærum. De hadde ni deltagere som ikke kunne snakke forståelig norsk etter 2–3 år på introduksjonsordningen. Voksenopplæringen hadde ikke noe mer å tilby gruppen, selv om de hadde rettigheter til et offentlig tilbud. Flertallet kunne heller ikke lese eller skrive.

Våge å tenke nytt

Oppdraget var å bruke en alternativ metode, suggestopedi (som ikke har noe med suggesjon å gjøre). Det handler om å kommunisere slik at mottageren føler seg verdifull. En bruker virkemidler som dialog, fantasi, humor, kunst, musikk, sanger, aktiviteter, bevegelser, spill og konkurranser.

Hva skjedde med deltagerne på kurset i NAV Bærum?

• Alle deltagerne besto norskprøve A1 muntlig

• Alle deltagerne knakk lesekoden

• Flertallet av deltagerne sluttet med tolk til ulike gjøremål, og flere fastleger roste deltagerne for at de klarte seg uten tolk

Deltagerne lærte så fort at undertegnede gikk ofte tom for materiell. Det var ingenting i veien med deltagernes læreevner.

Utenforskap

Flertallet av pedagogene tviholder på den «politiske korrekte metoden,» som er feil for mennesker som ikke kan lese og skrive. Hva dette koster samfunnet er vi ikke i nærheten av å klare å dokumentere.

Kanskje tiden er moden for en diskusjon om hva som er effekten av den språkopplæringen som gis?

Det er «makten» som bestemmer og setter grenser for hva som skal utvikles og utprøves av nye læringsmåter. Analfabetenes stemme blir ikke hørt. Skal de leve nye 30–40 år i bokstavmørket?

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter